Dette innlegget ble opprinnelig skrevet og publisert i medlemsmagasinet til Japansk Urhundklubb i Norge, JUNnytt. Jeg ønsker gjerne å dele det her på bloggen også. 

Det føles ganske uvirkelig at det nå er over et halvår siden jeg dro til Japan for å hente hjem ei nydelig shikokuvalp. Bare noen uker senere slo korona inn for fullt, og til tross for at jeg ikke er troende, har jeg mang en gang takket høyere makter for at jeg rakk å få Rei hjem før det hele braket løs. På mange måter føles det hele som et lykketreff, nesten «meant to be».

At jeg kom over shikoku var en eneste stor tilfeldighet. Vi var klare for familieforøkelse men sto på helt bar bakke når det kom til rase, og da var det bare å starte letingen. Jeg leste meg opp på utallige raser, men ingen føltes helt riktig. Til slutt endte jeg opp med å søke etter lister over alle hunderaser og lete opp mer informasjon om de jeg ikke allerede hadde hørt om. Langt nede på lista, under s, lyste «shikoku» mot meg, og etter et googlesøk var det gjort. Jeg klarte ikke slutte å tenke på denne fantastisk vakre og stolte rasen.

Etter mye googling, masse grubling, flere gode samtaler med andre shikokueiere, samt et møte med en shikoku i England, føltes det godt å bestemme seg for at vårt nye familiemedlem så absolutt skulle være en shikoku. Men, hvordan skulle vi egentlig få tak i valp? I Norge fantes det bare to eksemplarer og ingen oppdrettere.

Det er nokså tidkrevende å få tak i shikokuvalp, rett og slett fordi bestanden er så liten og det fødes få kull årlig, noe som gjør at man som regel må stå noen år på venteliste. Vi var i kontakt med og vurderte noen europeiske oppdrettere, men endte til slutt på at vi ønsket å importere fra Japan. Det viste seg å være tidenes lykketreff! Etter noen mail frem og tilbake med Shigeru Kato (nihon ken entusiast, oppdretter og formidler) viste det seg nemlig at han hadde ei ledig tispe fra et kull etter hans egen hannhund, og han trodde hun ville passe godt sammen med oss.

Prosessen med å importere kan virke veldig skremmende. Det er mye papirarbeid som må være i orden, og det er umulig å ikke se for seg alle “worst case scenarioene” – som å stå fast i tollen uten å få hunden med seg videre. Allikevel kan jeg fortelle en liten hemmelighet: det er faktisk ikke noe problem. Så lenge man kjøper hund av noen som vet hva de driver med, vil de ta seg av papirarbeidet og gjøre det som trengs for at man skal få hunden med seg hjem. Siden det ikke finnes shikokuoppdrettere i land hvor Mattilsynet tillater import uten rabiesvaksine, kan man tidligst importere en valp som er 15 uker gammel. Dette er selvfølgelig kjipt, fordi man går glipp av noen veldig fine og viktige uker av valpetida. Allikevel er det selvfølgelig verdt det for å få tak i drømmerasen!

Rei 15 uker

Jeg hentet Rei (Koharuhime Go Asou Yamatosou) i slutten av januar, like under fire måneder gammel. Det siste halvåret med Rei kan trygt sies å ha vært en reise, full av både opp- og nedturer, og det har vært både spennende og krevende å lære henne å kjenne. Det er ingen tvil om at det har vært krevende med en primitiv urhund i hus, og jeg har hatt mine stunder hvor jeg har lurt på hvorfor i all verden vi ikke gikk for en mer lettvint og enkel rase. Som de fleste japanske urhundene er Rei både selvstendig og smart, og det nytter ikke kreve noe – vi må jobbe sammen som et team. «Tenk for en luksus det må være å ha en hund som gidder å jobbe for godbiter, da?!», har jeg tenkt mang en gang. Allikevel var jeg godt forberedt på at livet med en japansk urhund har sine utfordringer, og nettopp det tror jeg er kjempeviktig før man skaffer seg en nihon ken: godt forarbeid.

Så fort jeg klarte å la være å sammenligne Rei med elghunden eller blandingsrasene vi har hatt tidligere, ble kommunikasjonen oss imellom straks mye bedre. Det var tydelig at vi måtte finne ut hva som funket for oss i stedet for å prøve ting som så ut til å funke for “alle andre”. I vårt tilfelle var nøkkelen samarbeid. Så sabla åpenbart, men allikevel så sabla vanskelig innimellom. Rei er utrolig vennlig, uredd og livlig, og lærer stort sett ting på et par forsøk. Allikevel er det ikke alltid like enkelt utenfor husets fire vegger, for med en gang vi er utendørs skrus nesa på, jaktinstinktet slår inn og rullegardina går ned. Dette omtales ofte som en av tingene som skiller shikoku og shiba.

Det er ingen tvil om at shikoku og shiba har mange likheter (som alle de japanske urhundene), men de har også sine ulikheter. Det er på ingen måte slik at shikoku er en shiba bare i større kropp. De aller fleste som eier eller har erfaring med begge rasene, omtaler ofte shikokuen som en smule mer førerorientert enn shibaen, samt mer sensitive – på godt og vondt. Shibaene er som regel mer selvstendige og ikke alltid like avhengige av lovord eller oppmuntring fra eieren. Det meldes også om at shikokuene stort sett alltid har mer jaktinstinkt, noe som gjør at de ofte mister fokus utendørs og heller skal få med seg alt som skjer. De er rett og slett veldig på alerten og alltid oppmerksomme. I tillegg er ofte shikokuene også veldig intense i lek og elsker å trykke på knapper, noe som ofte skaper problemer i en husholdning med både shiba og shikoku. Shikokuene har nemlig INGEN peil på hva en intimsone er for no’.

Begge rasene er vel å merke selvstendige, stolte og svært intelligente – noe av det jeg synes er så fantastisk med de japanske rasene. Det har vært veldig stas å lære hvorfor det er så viktig med hundens sjel og karakter, og hva som er essensen av den japanske hunden. Uansett hvor mye jeg hadde lest om kan-i, ryosei og soboku, klarte jeg ikke forstå meningen av dem før jeg fikk shikoku i hus. Kjærligheten min for rasen og nihon ken har vokst i takt med Rei – som ugress, med andre ord. Nå prøver jeg å lære mest mulig om disse fantastiske hundene, og nyter hver dag sammen med Rei.

Dersom noen er nysgjerrige på shikoku og ønsker å vite mer, blir jeg sabla glad for meldinger og spørsmål – jeg elsker jo å snakke om denne flotte rasen! I tillegg har Rei egen instagram: @rei.the.shikoku, samt at jeg skriver om shikoku og mine erfaringer med Rei på reitheshikoku.no 🙂