Denne helga var vi i Lillehammer for å delta på vår aller første utstilling, og det hele ble en kjempefin og trivelig opplevelse!

Som nevnt i forrige innlegg hadde jeg ingen anelse om hva jeg skulle forvente. Hvordan ville området se ut? Hvor mange folk kom det til å være der? Hvor stor kom ringen til å være? Hva kom dommeren til å se etter? Hvor lang tid kom det til å ta? Spørsmålene var mange, og jeg var både spent og nervøs for å finne ut av svarene.

Vi ankom Lillehammer på fredagskvelden, og delte rom med Tone fra kennel Lillekos (som har lært meg så himla masse og svart på all slags rare spørsmål om hund det siste halvåret) og tre av hennes shibaer. Hennes yngste, Kiku på 12mnd, skulle også i ringen for første gang, noe jeg har gledet meg masse til å se helt siden de opprinnelig var påmeldt NKK Kristiansand i mars.

Fire fine som koser seg på hotellrommet ❤️

På lørdag viste Lillehammer seg fra sin beste side, med skyfri himmel og temperatur på godt over 20. Shibaene begynte kl. 09, og jeg rakk akkurat å få med meg Kiku i ringen før det var på tide å komme seg til andre enden av området hvor shikoku hadde oppmøtetid 09:30. Rei har ofte vært ganske ufokusert i begynnelsen av ringtreningene vi har vært på, men blitt mer og mer fokusert etter vi har trent noen ganger, så planen var å kjøre en gjennomgang eller to før vi skulle i ringen. Da vi ankom området lå de greit etter skjema, så vi hadde god tid til å slappe litt av og jeg gjorde mitt beste for å holde nervene i sjakk.

I det siste rase før shikoku var klar i ringen, hadde ingen av de to andre påmeldte shikokuene dukket opp, og det var trygt å anta at de heller ikke ville komme. Det gjorde at nervene roet seg en smule, selv om det ville vært veldig morsomt å få sett enda flere av rasen.

Rei ville ikke ha godbiter og lot seg ikke bestikke, og jeg så for meg at det kom til å bli et voldsomt spetakkel i ringen med en hund som ville alt annet enn å vise seg for dommeren. Da det var vår tur og vi entret ringen, travet Rei så staselig ved siden av meg at jeg nesten ikke klarte tro det. Vi stanset der dommeren ba oss om å stå, og akkurat som vi hadde trent på sto Rei i ro. Å la dommeren kjenne på henne og kikke på tenner var ingen problem, hun sto som støpt og jeg ble så innmari kry av hvor flink hun var!

Underveis i bedømmingen begynte nervene å melde seg igjen, og jeg merket at jeg begynte å håndtere og fikle for mye med Rei og kobbelet. Det merket også dommeren, og kom med beroligende ord om at det ikke var noe grunn til å stresse og at det hele gikk veldig fint. Han var tålmodig og snill, noe som gjorde hele opplevelsen så innmari mye bedre, og jeg kan ikke annet enn å takke ham for at min første gang i ringen alltid vil være noe positivt på grunn av hans beroligende ord.

I det han begynte å diktere kritikken til skriveren, var det bare positive ting han listet opp. Jeg synes jo selvfølgelig at Rei er sabla fin, men jeg ventet bare på at noe negativt skulle dukke opp og at Rei ville få en good eller very good – noe som ikke er dårlig på noe som helst vis det heller, jeg var uansett allerede fornøyd med dagen siden Rei hadde vært så sabla flink! I det han er ferdig blir vi gratulert, og plutselig får jeg overlevert en rosett hvor det står “BIR – Norsk vinner 2020”. Jeg ble så glad at jeg nesten ikke kunne tro det!

Stolt hundemamma 🤩

Jeg prøvde hele veien å ikke ha forhåpninger i forkant av utstillingen, og i ringen var jeg bare kjempfornøyd med hvor bra Rei gjorde det – det var en seier i seg selv. At hun skulle få så himla bra kritikk og få et så godt resultat var bare en sabla trivelig bonus, og det er klart jeg er stolt av at hun gjorde det så bra på vår aller første utstilling ❤️ Jeg mener, sjekk denne kritikken, a’!

Resultatet for dagen ble altså: excellent, ck (championkvalitet), cert, nordisk cert, best i rasen, norsk juniorvinner og norsk vinner 🤩 Dommer var Per Kristian Andersen. Og her hadde jeg vært forberedt på å forlate ringen uten noe som helst (man måtte ha excellent for å kunne bli best i klassen og vinne bir/norsk vinner)…

Senere på dagen stilte vi også i grupperingen, men der hadde jeg verken forventninger eller forhåpninger om noe som helst – allikevel synes jeg det var greit å delta for at Rei skulle få trene på å være flere hunder i ringen. Vi fikk selvfølgelig ikke noe plassering her, men det var uansett en stor seier for meg, for Rei oppførte seg nok en gang eksemplarisk og poserte som om hun aldri hadde gjort noe annet. Jeg ble så himla rørt og stolt over at min 10 måneder gamle frøken kunne være så flink!

Alt i alt var det en veldig fin og god opplevelse som definitivt ga mersmak. Det kan jeg i hovedsak takke dommeren for, som gjorde minuttene våre i ringen trygge og positive. Ikke minst hjalp det godt at Tone holdt meg i handa hele veien – jeg var nok litt som en unge som stilte en haug av dumme spørsmål om alt og ingenting. Det var veldig moro å endelig få oppleve utstillingsmiljøet, dog en svært dempet variant på grunn av korona, men det var i grunn midt i blinken for en “utstillingsjomfru”.

Ikke minst var det godt å høre at Rei ser bra ut eksteriørmessig og beveger seg bra. Det lover jo veldig bra for håpet om å få et kull med henne i fremtiden! Jeg gleder meg masse til å vise henne igjen flere ganger og få tilbakemelding fra flere dommere – spesielt siden det virket som at hun trivdes godt i ringen. Hvem vet, kanskje hun blir en utstillingschampion når hun er gammel nok? 😎