Rei

Om hunderasen shikoku ken

Da jeg satte i gang med å undersøke hunderasen shikoku, innså jeg hvor lite informasjon det er å oppdrive på norsk. Spesielt utover hva som står i rasestandarden – som for eksempel hvordan de faktisk er å leve med. Du kjenner kanskje til det? Muligens har du prøvd å google shikoku og fått opp en hel haug av reiseartikler, eller kanskje shikoku hund og havnet på en dårlig oversatt nettside eller muligens en kort wikipediaartikkel? Å finne informasjon på NKK sine sider er det bare å glemme. 

Med andre ord: det er vanskelig å finne god informasjon om rasen på norsk, noe jeg synes er sabla kjipt! Allikevel er det ikke så rart: det finnes bare tre av dem i Norge. Siden hensikten med denne nettsiden er å dele mer om shikoku og min erfaring med rasen, ønsker jeg selvfølgelig å bidra til å gjøre informasjon på norsk mer tilgjengelig, samt dele resultatet av titalls (muligens hundrevis) av timer med research og etterhvert førstehånds erfaring med rasen.  

Siden dette kjapt blir en lang tekst, tenker jeg det for ordens skyld er greit å dele siden i fem (trykk på lenkene for å komme rett til avsnittet):

  1. Historien til rasen
  2. Generell fakta om shikoku
  3. Min erfaring med shikoku
  4. Hvordan skaffe seg shikoku?
  5. Nyttige linker og ressurser for å lære mer

Historien til rasen

Shikoku er en av de seks japanske urhundene, kalt for nihon ken (les mer om nihon ken her), og er en svært sjelden rase – selv i Japan. Rasen stammer fra Kochi-området på øya Shikoku (derav navnet – tidligere ble rasen ofte kalt kochi ken), og er en mellomstor jakthund med atletiske og smidige trekk. De er utholdne og energiske, men også utmerkede familiehunder med en god av-knapp inne.

Matagijeger med jakthunder

Det er vanskelig å vite sikkert hvor langt tilbake shikokuen spores, men det ansees som en eldgammel rase som ble brukt av Matagi-jegerne i svært ulendt terreng for å jakte hovedsakelig villsvin. Dette har gjort at shikokuen har de mest robuste potene av alle de japanske urhundene. Jegerne holdt til hovedsakelig i de vestlige og nordlige delene av øya, og på grunn av det vanskelige terrenget og fjellandskap, ble det lite avl mellom hundene i de forskjellige områdene. Dette gjorde at det vokste frem klare linjer: Awa, Hongawa, Hata og Uwajima – alle oppkalt etter områdene de stammer fra. Hata og Uwajima var svært like, og ble derfor slått sammen til Hata.

Etter første verdenskrig ble hundehold mer og mer uvanlig, grunnet en vanskelig økonomisk situasjon i landet. Allikevel ble det gjort mye godt arbeid med å kartlegge de japanske rasene, og i 1928 ble organisasjonen Nihon Ken Hozonkai (kalt for NIPPO) til. I begynnelsen ble alle de japanske rasene ansett som én felles rase, den japanske hunden, med variasjoner i størrelse og type. Disse ble etterhvert skilt ut til egne raser, mye fordi det ble tydelig at variasjonene mellom dem var for store til å beholde de som en og samme rase. På grunn av NIPPO sitt arbeid med å preservere urhundene, ble shikoku i 1937 erklært som en nasjonalskatt (natural living monument) i Japan.

Andre verdenskrig gikk også svært hardt utover hundeholdet i landet, og det ble ansett som upatriotisk å bruke penger og mat på hunder. Det førte til at svært mange hunder ble drept eller sluppet løs. Heldigvis var shikokuen arbeidshunder og helt essensiell for jegerne, noe som sikret at rasen overlevde. Allikevel forsvant så godt som hele Awa-linjen på grunn av krigen og blanding med andre raser. Derfor stammer dagens shikokuer hovedsakelig fra de to linjene Hongawa og Hata, som har noen vesentlige forskjeller:

Hata-linjen er tyngre, mer robuste hunder med tykkere og lengre pels, mens Hongawa-linjen er lettere og smalere bygd. 

Mange kaller shikoku for “the japanese wolf dog” (den japanske ulvehunden), og det finnes mange myter om at de ble paret med japanske ulver. Disse mytene baserer seg på at jegerne bandt tisper fast i skogen under løpetid, og når de hentet dem igjen var de drektige med valpene til en ulv. Det kan nok diskuteres hvor mye sannhet det er i disse historiene. Grunnlaget for kallenavnet er nok mest fordi mange av shikokuene kan ligne svært mye på ulver.

Generell fakta om shikoku

Antall: omlag 6-7000 på verdensbasis

Levealder: ca 12-15 år

Klasse: 5 (spisshund)

Størrelse: Mellomstor

Høyde: hann 49-55cm, tispe 46-52cm

Godkjente farger: rød, sesam, black and tan

I dag finnes det omlag 6-7000 shikokuer på verdensbasis, og de aller fleste av dem holder til i Japan. Det er en svært primitiv rase, noe som betyr at de er veldig selvstendige og smarte. Shikoku er ofte mer interessert i å tilfredsstille eierne sine enn mange av de andre japanske rasene, men til gjengjeld har de også svært mye jaktinstinkt, noe som kan være sabla vanskelig å jobbe med. Dersom de kommer over småvilt og andre dyr vil de mest sannsynlig jakte disse uten å nøle, noe som ofte gjør shikokuene svært lite pålitelige med innkalling. 

Shikoku kan brukes til så mangt, men de jobber ikke gratis og gidder ikke trene uendelige repetisjoner. Av den grunn vil mange beskrive det som en vanskelig og krevende rase, men her er det mye opp til eier å finne måter å engasjere dem på, og gjerne la de finne ut av ting selv. Rasen blir svært knyttet til eieren sin, men er ikke alltid like glad i fremmede. De kan også ha problemer med aggresjon mot hunder av samme kjønn, men dette er veldig individuelt. 

Shikoku egner seg veldig godt som familiehund, og er svært tilpasningsdyktige. Stort sett følger de tempoet til eieren, og liker godt både lange turer eller late dager på sofaen. De har relativt høyt energinivå som de bør få utløp for, samt at de krever en del mental stimuli for å ikke bli destruktive. De trenger en sterk og klar leder, men bør ikke domineres eller undertrykkes – da risikerer man at hunden mister mye av sitt særpreg og karakter. 

Karakter og sjel er svært viktig for alle de japanske urhundene, og japanerne har tre begrep for å beskrive personligheten og sjelen til en nihon ken: kan-i som omhandler hundens mentale styrke og stolthet, ryosei som omhandler hundens temperament og lynne, samt soboku som omhandler hundens væremåte og naturlige skjønnhet. Jeg beskriver disse litt mer på den felles siden for alle nihon ken, som du finner her. Alle disse tre er svært viktige egenskaper for de japanske urhundene, og etter å ha møtt et par av dem eller bodd i hus med en nihon ken, begynner du å forstå hva japanerne mener når de snakker om sjela og utstrålinga til hundene. 

Når det kommer til utseende, er det kun tre farger som er godkjent i FCI: sesam, rød og black and tan. Sistnevnte har vært nokså upopulær i Japan, spesielt i utstillingsringen, mye på grunn av at de er svært vanskelige å få med riktige markeringer. Allikevel har de blitt avlet på av noen oppdrettere for å få shikokuer med tykkere pels og mørkere sesam. Den japanske standarden er felles for de fire medium store japanske rasene, noe som gjør at de i Japan også er tillatt kremfargede, men dette er svært uønsket og blir straffet hardt på utstilling.

Når det kommer til rasens helse, mangler det her mye informasjon for å få komplett oversikt over helsetilstanden. Dette kommer av manglende helsesjekker i Japan, da de som regel er brukshunder og ikke blir undersøkt. Allikevel ansees rasen som en generelt frisk rase, og de har ingen sykdommer som er veldig rasetypiske. 

De mest vanlige problemene for shikoku er hofteleddsdysplasi og andre leddplager, og epilepsi har forekommet i noen spesielle linjer. Andre plager som er dokumentert i mindre grad for shikoku er: unormal løpetid, allergier, entropion, patella luksasjon, sterile hannhunder og livmorbetennelse. I noen få hunder har man sett problemer med nervesystemet.

Min erfaring med shikoku

Rei 6mnd gammel

Det er kanskje litt rart å ha et eget avsnitt her om min erfaring med shikoku, siden det tross alt er nettopp det de fleste innleggene på denne bloggen handler om. Allikevel tenkte jeg at det kunne være greit å oppsummere litt på ett og samme sted, siden denne siden blir et naturlig sted å begynne for de som ønsker å vite mer om rasen.

Vi gjorde utrolig mye research før vi bestemte oss for rasen. Og selv etter vi ble enige om at dette er den riktige rasen for oss, visste vi allikevel ikke helt hva vi kunne forvente. Da hadde jeg allerede brukt flere titalls med timer på å saumfare internett, kontakte andre shikokueiere, snakke med oppdrettere, lese i facebookgrupper og forum, samt besøkt en shikoku i Manchester, England. Noe av det jeg synes var vanskelig, var at sider med info om rasen ikke alltid stemte overens med eiernes personlige erfaringer. Det som på mange “faktasider” ble portrettert som en rase med svært få positive egenskaper, viste seg mer og mer som en rase med så utrolig mye bra å by på. 

Det er ingen tvil om at shikoku er en hard og primitiv rase. Ikke minst en krevende rase! Rei er ikke særlig interessert i å gjøre som jeg ber henne om med mindre hun selv synes det er verdt det, og av og til er det så irriterende at jeg ønsker å rive av meg håret. Samtidig har det vært helt utrolig lærerikt! Aldri før har jeg måtte bruke så masse tid og energi på å virkelig forstå hva hunden prøver å fortelle meg, hvilke behov hun har, samt hva som motiverer henne den spesifikke dagen – for det forandrer seg hver eneste dag, og det er sjeldent godbit eller lek. Det har gjort at jeg må tenke nytt med treningen. Av Rei kan jeg ikke kreve og kreve, vi er nødt til å jobbe sammen, og det har blitt til en svært bratt læringskurve. Ofte tar jeg meg selv i å tenke hvor lett det ville vært dersom vi hadde valgt en rase som ikke stilte spørsmål til alt du ba dem om å gjøre, og som faktisk var villig til å jobbe for godbiter, men kommer stort sett frem til at det ikke ville vært på langt nær like givende. 

Jeg opplever shikoku som en svært morsom, rar og kjærlig rase. De er svært lojale mot eierne sine, og det er stas å se at Rei oppsøker mer og mer kos. Mange steder leser man at de kan ikke liker fremmede eller til og med kan være aggressive, noe som ikke stemmer overens med mitt inntrykk av rasen. Nå er ikke Rei voksen riktig ennå, så mye kan fortsatt endre seg, men hun er sabla interessert og glad i både mennesker og dyr. Vi har heller ingen problemer med samkjønnsaggresjon, men har jobbet mye med sosialisering og er spent på om det kommer til å fortsette slik. 

Mitt inntrykk er at det som andre urhunder er shikoku en krevende rase, men at man med god sosialisering, bra trening og en solid dose tålmodighet kan få et utrolig flott familiemedlem, en flott turkompis, en solid jakthund, en arbeidsom konkurransepartner, eller hva enn man måtte ønske. Shikoku er en utrolig allsidig rase som kan brukes til det meste, og tilpasser seg omgivelsene sine svært bra. 

Allikevel er det svært viktig å gjøre god research og virkelig undersøke om rasen er riktig for deg. Jeg vil tro det vil være svært tungt å eie og dressere en shikoku dersom du ikke er villig til å ta den for det den er, og ikke ønsker å legge inn innsatsen som kreves. Det er en kjempekrevende rase, og definitivt en rase for spesielt interesserte, ikke for hvermansen. Dette bør man være klar over før man bestemmer seg for en shikoku, da det ellers vil bli et svært krevende og vanskelig hundehold. Det finnes haugevis av hunderaser som er langt lettere å jobbe med, sosialisere og trene – men jeg synes jo selvfølgelig ikke at de er like flotte som shikokuen, verken i gemytt eller utseende 🤩

Jeg skal prøve å oppdatere denne siden med mer informasjon og relevante blogginnlegg så ofte som mulig. Allikevel anbefaler jeg absolutt å ta en titt på innleggene her inne dersom du ønsker å lære mer. Jeg har også samlet noen gode ressurser i neste avsnitt, som er gode å bruke dersom du ønsker å lære mer. 

Og du – ikke vær redd for å ta kontakt dersom du lurer på noe. Jeg er alltid tilgjengelig på messenger, eventuelt kan du gjerne sende meg en mail. Det er veldig stas med folk som er nysgjerrige på rasen og gjør ordentlig research 🙂

Hvordan skaffe seg en shikoku?

Som du sikkert har fått med deg til nå, er shikoku en sjelden rase som det er svært få av i Norge. Det finnes ingen oppdrettere her til lands, noe som betyr at man er nødt til å reise til utlandet for å få tak i shikoku, og da blir det fort både kostbart og tidkrevende. Men, om du er som meg, og kjenner at denne rasen er “the one” og det føles helt riktig – ja, da er vel ikke noen landegrenser og ekstra papirarbeid noe problem? 😄

Det finnes en del opprettere både i Europa, USA og Asia. Som alltid når man skal skaffe seg hund er det viktig å finne en oppdretter man går overens med og deler de samme verdiene med, slik at man får den oppfølgingen man trenger og støtter godt arbeid. Derfor er det helt essensielt å gjøre godt forarbeid og snakke med oppdrettere man synes ser interessante ut. Her kan du finne en liste over alle shikokuoppdrettere utenfor USA – så er det bare å begynne letingen.

Etter å ha gjort en haug med research fant jeg fort ut hvilke oppdrettere jeg synes gjør godt arbeid som er i tråd med mine verdier – sunne, funksjonelle hunder som avles i tråd med den japanske preserveringen. Da ble det også tydelig hvilke oppdrettere jeg ikke var interessert i: de som avler kun for utstilling/eksteriør, de som avler frem mest mulig “ulvelignende” shikokuer til tross for at det ikke alltid er i tråd med rasestandard, de som fortsetter å avle på linjer med påvist sykdom, samt de som ikke tar hensyn til arbeidet som gjøres i Japan men heller ønsker å gå sin egen vei. Det er helt opp til deg som hundeeier hva du synes er viktig, så her er det viktig at du setter deg inn i hva som er viktig for deg og velger oppdretter deretter.

Obs! Det er oppdaget spesielt mange tilfeller av epilepsi og klasehodepine i linjene til Kennel van de Egmato. I stedet for å lytte til valpekjøperne sine og sende varme tanker, har de valgt å fraskrive seg alt ansvar og blokkere eiere som stiller spørsmål. Egmato påstår at de ikke har sykdom i sine linjer, til tross for at det nå er påvist i en rekke hunder, og flere av dem har måtte bøte med livet. Derfor ønsker jeg å fraråde alle å kjøpe hund fra van de Egmato før de tar ansvar og begynner å bli mer transparente i sitt avlsarbeid. De virker veldig lovende når man undersøker oppdrettere fordi de skryter voldsomt og var den første shikokuoppdretteren utenfor Japan, men i dag finnes det SÅ mange andre oppdrettere som behandler rasen med mer respekt og avler friske, sunne og ikke minst pene hunder! Ta gjerne kontakt dersom du ønsker mine personlige anbefalinger.

For meg føltes det riktig å hente en shikoku i Japan, både for å hente nye gener til Europa og fordi det selvfølgelig er stas å støtte preserveringsarbeidet der. Å komme i kontakt med oppdrettere i Japan er vel å merke ikke barebare med mindre man kan japansk, så da er et godt alternativ å bruke en formidler som kan hjelpe deg å både finne hunden og passe på at alt papirarbeidet er i orden når du kommer for å hente den. Her anbefaler jeg på det sterkeste Shigeru Kato som har en enorm kunnskap om nihon ken, og gjør utrolig godt arbeid for å spre kunnskap om rasene. Han driver The Nihon Ken Blog hvor han skriver om nihon ken, og her pleier han ofte å skrive et innlegg om han vet om valper som trenger nye hjem. Han har også en egen side for eksport, som heter Japan Dog Export, hvor han skriver mer målrettet om nettopp eksport og hvordan man kan skaffe seg en japansk urhund.

Ellers må du nok også belage deg på lang ventetid før du får tak i en shikoku. Det er ikke mange årlige kull, og de aller fleste oppdretterne har lange ventelister.

Nyttige lenker og ressurser for å lære mer om shikoku

Det er noen sider jeg absolutt mener at alle som ønsker seg shikoku eller er interessert i rasen bør lese og bokmerke, så har du ikke gjort det allerede, anbefaler jeg deg å ta en titt på disse:

The Nihon Ken Blog: en blogg skrevet av Shigeru Kato, en svært kunnskapsrik mann som kan utrolig mye om de japanske rasene. Han er i aller høyeste grad en autoritet i nihon ken-miljøet, og på bloggen sin deler han mye interessant om de ulike rasene. Det var Shigeru som skaffet meg Rei, og jeg hentet henne hos ham. 

I Love My Shikoku: en facebookgruppe med shikokueiere fra hele verden. Her deles både informasjon og koselige glimt fra hverdagen med shikoku. Dersom man bruker søkefeltet her, kan man finne utrolig mye nyttig informasjon fra personer med førstehåndserfaring med rasen.

The Nihon Ken forum: dette er et forum som ble mye brukt tidligere, men i dag er noe mer dødt. Det ligger heldigvis mye god informasjon tilgjengelig her, så jeg anbefaler å ta en titt. I tillegg finnes det en facebookgruppe som er mye mer aktiv. 

Rasestandard for shikoku

Nihon Ken Glossary: en ordbok som forklarer hva de ulike japanske uttrykkene betyr.

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.