Rei

Om nihon ken (de japanske urhundene)

Nihon ken betyr “den japanske hunden”, og refererer til de seks japanske urhundene: shiba, kai, kishu, hokkaido, shikoku og akita. Disse rasene har i århundrer vært viktige arbeidshunder og lojale kompanjonger for japanske jegere, og opphavet kan spores flere tusen år tilbake (noen kilder nevner jōmon-perioden som begynte rundt år 14.500 f.Kr).

I Japan har alle seks rasene blitt ansett som “den japanske hunden”, og er ikke delt etter rase, men etter størrelse: liten (shiba), medium (shikoku, hokkaido, kishu og kai) og stor (akita). Alle disse rasene, med unntak av shiba, har levd svært isolert på øyene de er oppkalt etter, og derfor beholdt svært rene linjer med lite innblanding utenfra.

På denne siden ønsker jeg å dele litt generell informasjon om alle de seks rasene, deres historie, fellestrekk og ulikheter. Jeg har prøvd å holde det kort og konkret, selv om det er så sabla mye mer som kunne vært lagt til.

For å gjøre dette innlegget litt enklere å lese, har jeg delt det inn i 3 (trykk på lenken for å komme direkte til avsnittet:

  1. Litt om historien til de japanske urhundene
  2. Felles trekk og egenskaper om de japanske urhundene
  3. Ulikheter mellom rasene
    1. Shiba
    2. Kai
    3. Hokkaido
    4. Kishu
    5. Shikoku
    6. Akita
  4. Lær mer om nihon ken

Litt om historien til de japanske urhundene

Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor langt tilbake de japanske urhundene stammer, men de eldste sporene ser ut til å være levninger etter en hund på omtrent samme størrelse som dagens shiba. Flere kilder nevner at rasene kan spores tilbake helt til steinalderen, men de eldste levningene som er funnet er blitt datert til om lag år 9.500 f.Kr. Det var tydelig at hunder på denne tiden allerede var viktige følgesvenner i jōmonkulturen, da de ble begravet etter sin død. Disse hundene sies å være opphavet og forfedrene til dagens seks raser.

Mot slutten av 1800-tallet ble det svært vanlig å importere vestlige hunderaser både som bruks- og selskapshunder, spesielt fra Europa, og mange av disse ble kryssavlet med japanske raser. På denne tiden ble de svært domestiserte selskapshundene fra Europa ansett som “ordentlige” hunder, mens de primitive japanske rasene nesten var som skadedyr å anse. Dette førte til at nesten alt av gatehunder og urhunder ble drept, ofte med rabies og andre sykdommer som begrunnelse. Diplomater fra andre land mente at disse hundene var feige, umulige å trene, urenslige og illojale – de kunne på ingen måte sammenlignes med de koloniserte hundene. Det at de japanske urhundene i stor grad var ukjent for folk flest og ble brukt av jegerne i isolerte fjellområder, var også det som gjorde at de overlevde og i høy grad unnslapp kryssavl. Det gjorde at linjene holdt seg rene. Allikevel ble flere titalls tusen japanske hunder drept på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og nesten alle de japanske urhundene var på randen av utryddelse.

I mellomkrigstiden var Japan sterkt preget av nasjonalisme, og det var svært viktig å bevare og preservere alt som var “typisk japansk”. Her var hundene intet unntak, og det ble i 1928 dannet en egen organisasjon, Nihon Ken Hozonkai (kalt for NIPPO), som skulle bevare de japanske urhundene. Dette skjedde spesielt på grunn av de vestlige rasenes økning i popularitet, og det ble fryktet at de opprinnelige japanske rasene ville bli utryddet om de ikke ble beskyttet. Det ble lagt ned et enormt arbeid for å reise rundt til de ulike øyene for å finne de beste eksemplarene, slik at de basert på disse kunne lage en standard for rasene. Det ble laget én standard for hver størrelse, totalt tre, som kom i 1934. Mellom 1931-1937 ble alle de seks rasene utnevnt som levende nasjonalskatter i Japan. Disse rasene var modige, lojale, utholdende og sterke – akkurat slik det japanske folk likte å karakterisere seg selv.

Under og etter andre verdenskrig var den økonomiske situasjonen i Japan svært dårlig, og dette gikk selvfølgelig utover hundeholdet. Det ble ansett som svært lite patriotisk å bruke ressurser på å fore og huse hunder, noe som førte til at mange ble nødt til å slippe hundene løs eller ta livet av dem. Folk ble også oppfordret til å sende hundene sine avgårde til “militærtjeneste”, hvor de fleste enten ble drept eller brukt til å lage klær. Spesielt akitaen ble hardt rammet av krigen. Men, nok en gang, ble de seks urhundene reddet av at de var brukshunder og levde svært isolert. Siden hundene selvfølgelig var svært viktige for jegernes overlevelse, var det også det som sikret at de ikke ble utryddet.

I dag er akita og shiba de mest populære av de japanske rasene, mens de mellomstore rasene er svært sjeldne og har lav bestand selv i Japan. Kishu ansees som den mest populære av de mellomstore rasene, deretter følger kai og hokkaido, med shikoku i bunnen.

Felles trekk og egenskaper for de japanske urhundene

Alle de seks japanske rasene har en rekke likhetstrekk både i gemytt og utseende, selv om de også er egne raser med individuelle forskjeller. Utseendemessig er de alle spisshunder med ståører og krøllet/sigd hale, med dobbeltpels som røyter to ganger årlig. 


Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Haley Justice (@haleyjustice_)

De er alle aktive, utholdende og allsidige hunder som kan brukes til en rekke ulike aktiviteter og sporter. Opprinnelig er de alle jakthunder, og har derfor mye jaktinstinkt, noe som gjør at de ofte ønsker å jage småvilt ute på tur og derfor kan oppleves som ufokuserte. Det gjør også at det kan være vanskelig å få en pålitelig innkalling – men slett ikke umulig. 

Alle seks rasene er selvstendige og smarte, og liker å tenke selv. Det betyr at de kan lære svært raskt, men også at de ikke nødvendigvis alltid ønsker å adlyde kommandoer. Det gjør at de ofte kan oppleves som krevende raser, men i realiteten betyr det at de trenger en klar og tydelig leder. Dette er primitive urhunder man må samarbeide med, ikke bare kreve mer og mer av.

De er også utrolig gode til å tilpasse seg omgivelsene sine, noe som gjør at de gjerne har en god “av”-bryter når de er inne, og tilnærmet utømmelig med energi når de er ute. Det gjør at de kan trives godt nesten hvor som helst, uansett om det er leilighet eller småbruk, så lenge de får nok fysisk og psykisk stimuli. Renslighet er også felles for alle rasene – de blir som regel fort stuerene, og er opptatt av å vaske og holde seg rene. Pelsen er også selvrensende, og lukter sjeldent “hund”. 

Ikke minst er de lojale følgesvenner som kan bli fantastiske familiehunder, da de knytter sterke bånd til menneskene sine. De har mye personlighet, på godt og vondt, og er nok ikke hunder som passer alle og enhver. I tillegg er det felles for alle rasene at de ikke alltid er like glad i andre hunder, og spesielt samkjønnsaggresjon kan være et problem. De krever derfor mye trening og sosialisering.

Noe av det viktigste med de japanske rasene, spesielt i Japan, er hundenes sjel og karakter. Hundene skal være stolte og elegante, noe som skal være fremtredende i måten de presenterer seg på. Japanske hunder legger stor vekt på essensen av verdighet, godhet og enkelhet. I Japan brukes det tre ord for å beskrive mentaliteten og essensen av den japanske hunden: Kan-i, Ryosei og Soboku.

Kan-i handler om hundens verdighet, stolthet og viljestyrke. En hund med kan-i vil være tapper og modig, uten å være dumdristig eller uaktsom. Den vil også ha en ro og selvsikkerhet. Dette tyder på en sterk psyke, og hunder med disse egenskapene vil utstråle verdighet. 

Ryosei betyr “god natur”, og handler om hundens lynne. Trofasthet, vennlighet, intelligens og lydighet er egenskaper man ønsker skal være tilstede. Ikke minst bør hunden være pålitelig og lojal mot eieren. 

Kan-i og ryosei henger tett sammen, og er to sider av samme sak: den ene kan ikke eksistere uten den andre. 

Soboku er naturlig skjønnhet – både innvendig og utvendig. Det er ujålete eleganse og enkelhet. En hund med soboku er altså vakker i seg selv, uten å måtte gjøres til.

En kombinasjon av kan-i, ryosei og subuko skaper en harmonisk og komplett hund.

Det er også en del forskjeller mellom rasene, og til slutt ønsker jeg derfor å skrive kort om hver enkelt rase og hva som skiller dem fra hverandre. Vi tar det etter størrelse, minst til størst, noe som vil si at shiba er først ut.

Ulikheter mellom rasene

Obs! Merk at jeg ikke har eid noen av de japanske rasene med unntak av shikoku, så dette er basert på hva andre erfarne hundeeiere forteller om rasene (kilder ligger på bunnen av siden). Selvfølgelig vil hundene alltid ha ulike personligheter, men dette er basert på felles observasjoner og trekk. Kom gjerne med innspill om du eier en av rasene og synes noe bør endres/tilføyes 🙂

Shiba

Shibaflokken til Tone B. Nilsen fra Kennel Lillekos

Shiba er den minste av de seks japanske rasene, samt den mest populære. Det er også den eneste av de seks rasene som ikke er oppkalt etter området den kommer fra, rett og slett fordi shibaens opphav er spredt over et mye større geografisk område. Opprinnelig ble shiba brukt til å jakte småvilt, men brukes ikke i dag like aktivt i jakt som de mellomstore rasene. I Norge er det noen som bruker dem til jakt på elg og hjort, men de kan også gjøre det svært bra i andre sporter som f.eks. agility eller spor.

Selvstendighet brukes for å beskrive alle de japanske rasene, men shiba er kjent for å være den mest selvstendige og reserverte av dem alle. De er gjerne ikke like avhengig av eieren sin som de andre rasene, og er tydelige på hva de synes er greit og ikke – og lar deg høre det. Mange shibaer har svært klare grenser, og kan si klart ifra hvis de føler at noen invaderer komfortsonen. Dette kommer av at de er svært stolte og selv liker å ha kontroll.

Utseendemessig er det kun tillatt med tre farger: rød, sesam og black and tan. Rød er den aller vanligste fargen. Det finnes også hvite/krem shibaer, men dette er ikke en godkjent farge etter FCI sin rasestandard. Dette henger sammen med at shibaen skal ha urajiro, noe som ikke vil være synlig med hvit eller kremfarget pels.

Kai

Besmira’s First wolf boy, kalles Kai. Eies av Mette Vedal fra Kennel Besmira. Foto: Solvor Nærland.

Kai er kategorisert som en av de mellomstore japanske rasene, men i realiteten er den mindre enn de andre. Størrelsesmessig ligger kaien cirka midt i mellom shiba og de tre mellomstore rasene.

Kaien blir ofte omtalt som den mest “menneskeorienterte” og sensitive av de japanske urhundene, som gjerne er mer interessert i å please eieren sin enn de andre fem rasene. De ansees også for å være mer avslappede og ikke ha like klare grenser som resten, men samtidig kan de være svært sensitive og sjenerte. Ofte går de bedre overens med andre hunder enn resten av de mellomstore rasene.

Utseendemessig skiller kaien seg ut fra resten med sin mørke tigerfarger og mangel på urajiro. Det er tre farger som er godkjent: svart brindle, rød brindle og brindle. I tillegg kan kaien ha svarte/blå flekker på tungen.

Hokkaido

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Toboetsuki ASBO Five (@toboetsuki)

Hokkaido stammer fra den nordligste japanske øya, og er hardføre og tøffe hunder som ble brukt til bjørne- og hjortejakt. På grunn av kaldere klima har de lenger pels enn de andre fem rasene, samt bredere bryst og mindre ører. De kalles også for Ainu ken, da de ble brukt og avlet av ainu-folket.

Rasen sies å være den mest dramatiske og vokale av alle de japanske urhundene, og har en lyd for det meste. De er energiske og noe frekke i lekestilen, men kan bli fornærmet over at lekekompisene ikke tolererer leken (i motsetning til shikoku som ofte synes det er moro).

Hokkaido er tillatt i en rekke farger: sesam, tigret, rød, sort, black and tan, hvit. De kan også, i likhet med Kai, ha svarte/blå flekker på tungen.

Kishu

 

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Crisp & the Kishu (@crispbean)

Kishu har lenge vært den mest populære av de mellomstore japanske rasene, mye sannsynlig siden de har blitt brukt svært aktivt i jakt helt til nyere tid. Mens mange av de andre rasene har avlet frem utstillingslinjer, har kishu først og fremst blitt avlet for sine bruksegenskaper og er en rase med utrolig mye jaktinstinkt.

Kishu omtales ofte som den minst sensitive av de seks rasene. De er veldig hardføre og tøffe, og er ofte selvsikre i nye og ukjente omgivelser/situasjoner. Samtidig sies de å være behagelige og rolige hunder som ikke er så opptatt av hva eieren driver med.

I dag er flertallet av kishuene hvite, rett og slett fordi de er mye lettere å se i naturlandskapet enn røde og sesamfargede hunder, og derfor har hvitt blitt avlet frem i mye større grad enn andre farger. De finnes også i rød og sesam.

Shikoku


Shikoku er kanskje den mest lekne og energiske av de seks rasene – de blir ofte veldig gira og er ikke alltid like flinke til å roe ned. Ikke minst er de frekke når de leker og velger ofte å overse signaler fra andre hunder om at de er lei, rett og slett fordi de synes det er morsomt å få reaksjoner. Denne lekenheten gjør gjerne at de kan oppfattes som veldig rare og morsomme, og det blir ofte mye latter med en shikoku i hus.

Shikoku er en av de opprinnelige rasene som ble brukt for å lage kamphunden Tosa Inu, både på grunn av lokasjon og rasens utholdenhet/mot. Det finnes svært lite dokumentasjon på at shikoku noen gang har blitt brukt som kamphund, men at noen eksemplarer har vært innom kampringen er nok ikke usannsynlig, rett og slett fordi hundekamper hadde stor fremvekst på Shikokuøya.

Utseendemessig er de samme fargene tillatt hos shikoku som hos shiba, men de fleste shikokuer er sesamfargede – rød eller black and tan er ikke veldig vanlig. Shikokuer har også ofte strammere/mer krøllet hale enn de andre mellomstore rasene.

Akita

Tanuki eid av Marita Sørensen

Akita er den største av de seks rasene, og var rasen som virkelig skapte blest rundt de japanske urhundene etter historien om Hachiko ble kjent. Akita og historien om Hachiko ble trukket frem som et prakteksemplar på japanske verdier: lojalitet, mot og stolthet. Rasen ble i mellomkrigstiden trukket frem i lærebøker og magasiner, og ble et viktig symbol på Japans nasjonalisme.

Akitaen er som regel den mest bedagelige og avslappede av de japanske rasene, og kan ofte oppleves litt rundere i kantene enn de andre.

Det er tre farger som er tillatt i akitaen: rød, tigret og hvit. Alle fargene, med unntak av hvit, skal ha urajiro.

Lær mer om nihon ken

Dersom du synes de japanske rasene er spennende og du ønsker å lære mer, har jeg noen sider og bøker jeg så absolutt vil anbefale å ta en titt på.

nihonken.net: en god nettside med mye informasjon om de japanske urhundene.

The Nihon Ken Blog: Shigeru Kato sin blogg om nihon ken og hans personlige erfaringer.

The Nihon Ken Forum: et forum med utrolig mye god informasjon om de japanske rasene. Det er ikke lenger spesielt aktivt, men det ligger mye god info der. Nå er det facebookgruppa som har overtatt:

The Nihon Ken Forum facebookgruppe: facebookgruppen som har tatt over mye av aktiviteten i forumet.

The Six Native Japanese Dog Breeds (myfirstshiba.com): en god artikkel med mer informasjon om alle seks rasene.

Japanese Dogs: Akita, Shiba, and Other Breeds: en god bok med bilder, beskrivelser og informasjon om de japanske urhundene (med fler).

Empire of Dogs: en utrolig interessant bok som handler om hvordan hunder har preget imperalismen og koloniseringen til Japan, og har mye historie om urhundene og hvordan de ble behandlet.

Nihon Ken Glossary: en ordbok som forklarer hva de ulike japanske uttrykkene betyr. 

En veldig interessant forumtråd om likheter og ulikheter mellom nihon ken: http://www.nihonken.org/forum/index.php?p=/discussion/4671/nihon-ken-breed-differences/p1

Et innlegg av Shigeru Kato om de japanse rasene og hvordan de skiller seg fra hverandre: https://nihonken.blogspot.com/2020/05/what-are-japanese-breeds-like.html

8 Kommentarer

  1. cbd gummies for anxiety

    Hello, i think that i saw you visited my blog thus i got here to
    go back the favor?.I am trying to in finding issues to enhance my web site!I guess its ok to use some of
    your concepts!!

    Svar
  2. best CBD gummies

    Howdy! I could have sworn I’ve visited this site before but after
    going through some of the articles I realized it’s new to me.

    Regardless, I’m definitely pleased I found it and I’ll be bookmarking it and checking
    back frequently!

    Svar
  3. CBD near me

    It is really a great and helpful piece of information. I am satisfied that you just shared
    this useful information with us. Please keep us informed like this.
    Thanks for sharing.

    Svar
  4. cbd gummies

    Attractive section of content. I just stumbled upon your site and in accession capital to assert that I get in fact enjoyed account your
    blog posts. Anyway I’ll be subscribing to your augment and even I achievement you access consistently fast.

    Svar
  5. best cbd gummies for pain

    It’s hard to find experienced people for this topic, but you seem like you know what you’re talking about!
    Thanks

    Svar
  6. best cbd oil for dogs

    Awesome things here. I’m very glad to peer your article. Thanks a lot and I am having a look forward to contact you.
    Will you kindly drop me a mail?

    Svar
  7. best cbd for dogs with anxiety

    If you want to grow your familiarity just keep visiting this web
    site and be updated with the latest gossip posted here.

    Svar
  8. http://www.heromachine.com/forums/users/masonjohan

    Do you mind if I quote a few of your articles as long as I provide credit and sources back to
    your blog? My blog site is in the very same niche as yours and my users would definitely benefit from some of the information you provide
    here. Please let me know if this alright with you.
    Regards!

    Svar

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *