Etter å lenge ha tenkt på å skaffe oss hund, fant vi i fjor ut at det var på tide å få i gang prosessen. Stefan hadde ikke hatt hund tidligere, og jeg hadde kun erfaring med blandingshunder (norsk elghund grå/jämthund og “renrasa gatemiks”). Det gjorde at vi egentlig ikke hadde noen klare preferanser eller ønsker når det kom til rase, men at vi rett og slett måtte begynne helt fra skratch i letingen etter raser som kunne passe bra for oss og vår livsstil. 

Vi hadde noen tanker om hva som var viktig for oss, og ønsket at hunden skulle være:

• Selvstendig – vi ønsket ikke en hund som hele tiden vil dilte etter oss og alltid søke bekreftelse, men som kan tenke selv
• Rolig inne, men energisk ute
• Allsidig og arbeidsom – gjerne en rase jeg kunne prøve ulike sporter med
• Sunn og uten store rasetypiske sykdommer og problemer
• Familiekjær
• Lite vokal
• Mellomstor

Dette oppsummerer jo i grunn en hel haug av forskjellige raser, og det er nok mange raser som ville passet bra. Allikevel var det ikke så mange av dem som appellerte til oss. Underveis i denne prosessen innså jeg hvor ekstremt kresen jeg er på hvilke raser jeg faktisk liker og kan tenke meg å ha i hus. 

Ikke minst ønsker man jo gjerne å skaffe en hund man synes er pen! Jeg er veldig glad i spisshunder med stående ører og krøllete hale, noe som gjorde utvalget av raser enda mindre. Vi kikket litt på islandsk fårehund, finsk spets, norsk buhund, västgøtaspets (også kalt svensk vallhund) og norsk lundehund, men ingen av dem føltes helt riktig. 

En stund følte vi oss litt rådløse – hva om vi ikke finner en rase som føles riktig for oss? 

Etterhvert begynte jeg å finne sider som ramset opp hundrevis av hunderaser, og begynte å sjekke opp de jeg ikke hadde hørt om tidligere. Under s var det nesten som om shikoku lyste opp mot meg, og etter et googlesøk var jeg betatt. For en sabla interessant, flott og stolt rase! Allikevel portretterte de fleste “faktasider” shikoku som en vanskelig, sta og lite familievennlig hund, og til å begynne med tenkte vi at rasen derfor ikke passet oss. Men jeg klarte aldri helt å legge tanken fra meg…

Så snart jeg ble med i noen facebookgrupper og leste faktiske erfaringer fra shikokueiere skjønte jeg at shikoku ofte blir fremstilt litt urettferdig. De aller fleste skrev om hunder som var positive, svært lojale mot eierne og familien sin, lærevillige, energiske men allikevel rolige, svært intelligente, modige og ikke minst morsomme. Det ble også nevnt noen negative egenskaper som ofte går igjen: de kan være svært vanskelige å lære innkalling pga himla mye jaktinstinkt, noen opplever en del samkjønnsaggresjon og reaktivitet, de er nokså intense i lek og elsker å terge andre hunder, samt at de kan være krevende å motivere for trening. 

Rasen virket fantastisk på mange måter, men det virket også som at de negative sidene kunne bli litt for mye for oss. Jeg klarte ikke legge tanken om shikoku fra meg, men turte vi å ta sjansen på en såpass krevende rase? I begynnelsen var svaret nei. Men uansett hvor mye jeg leste og undersøkte andre hunderaser, endte jeg alltid opp med å sammenligne dem med shikoku. Konklusjonen ble alltid at de ikke nådde opp, og det begynte etterhvert å bli smertelig tydelig at hjertet allerede hadde bestemt seg. 

Grunnene til at shikoku appellerte til oss er at rasen… 

• Er svært lojale hunder som blir veldig knyttet til eierne og familien sin
• Har mye personlighet
• Ofte har en solid av/på-knapp som gjør at de klarer å kjapt roe ned eller gire seg opp når ønsket
• Er selvstendig og ikke avhengig av eierens bekreftelse hele tiden…
• … samtidig som de er sensitive og trenger godt samarbeid med eieren for å lykkes med trening
• Er svært intelligent og lærevillig, ikke minst allsidig
• Kan brukes til jakt (jeg går ikke aktivt på jakt, men synes det ville vært stas å trene fersk- og blodspor og få en godkjent ettersøkshund)
• Har lite helseproblemer og er nokså sunne
• Lager lite lyd – de kan varsle med et bjeff eller to om de blir skremt eller fremmede er på eiendommen, men er ikke spesielt vokale utover det 
• Har en lang og rik historie med en opprinnelse som kan spores flere tusen år tilbake
• Er sabla fin!

Ikke minst er det nok ikke til å stikke under en stol at jeg er veldig glad i alt som er litt annerledes og “rart”, så det at shikokuen er såpass unik med en spennende historie gjorde nok at rasen tiltalte meg ekstra mye. 

Shikoku er definitivt ikke en rase som passer alle og enhver. Man må nok være litt spesielt interessert og villig til å bruke mye tid på å trene. Det aller viktigste før man skaffer seg rasen er å gjøre ordentlig research, snakke med eiere og være sikker på at man er klar over hva det innebærer å ha en primitiv urhund i hus – hvis ikke blir det nok et vanskelig og tungt hundehold.

Vi synes rasen og Rei er helt fantastisk, og vi er ikke i tvil om at vi gjorde rett beslutning ved å skaffe oss en shikoku. Det er mye arbeid og sabla krevende til tider, men båndet og samarbeidet vi har opparbeidet oss er sabla fint. For de riktige eierne er shikoku en helt fantastisk rase!

deg og meg 💕